Vi kjøper leilighet. Vi kjøper den. Vi eier noe. Sammen.
Og jeg vet ikke så mye. Jeg vet at bussen kjører forbi oftere enn trikken durer utenfor vinduet vårt nå.Og at butikken ligger i krysset. At veien til jobb vil bli kortere.
Også kommer alt på en gang og jeg får ikke puste, men det gjør ikke noe, for jeg klarer meg fint uten luft. Så lenge jeg har kjærlighet.
“speilegg heter det,”
“Jeg vet jo hva det heter!”
“Ja, men du ga uttrykk for at du ikke visste det, siden du sa i går at du ikke hadde smakt det før,”
“Jeg hadde ikke smakt det før,”
“Ja, derfor sier jeg til deg nå, speilegg heter det.”
“Men jeg vet da hva det heter selv om jeg aldri har spist det.”
Det lukter bacon. Sola legger deg over vinylgulvet og varmer beina våre. En unge skriker i bakgården. Vi våknet av kirkeklokkene. Det står fortsatt en tom pizzaeske på kjøkkenbordet fra i går kveld. Fra da vi kom snublene inn i fem tiden og mente vi måtte spise noe.
“Skal jeg fortelle deg noe jeg aldri har fortalt til noen før?” spør jeg. Han nikker.
“Da jeg var liten pleide jeg noen gang å steke speilegg bare fordi jeg syntes det så så morsomt ut da de gjorde det på tv eller film.”
“Men da har du jo spist speilegg før jo,”
“Nei, jeg har ikke det…”
“Hva mener du?”
“Jeg bare stekte de fordi jeg syntes det var så morsomt, men jeg spiste de aldri. Jeg bare kastet de etterpå…”sier jeg.
“Sanne da,” sier han.
Det er noe ubeskrivelig deilig med å våkne i et så lyst rom, at du føler at skyene har sovet i sengen med deg. Og våkne litt i himmelen, det gjør ingenting, så lenge det er søndag. Han vet at jeg ikke vil våkne, han vet det godt, det er derfor han ligger helt stille og later som ingenting. Og ingen er så rolig som vi er, når vi er rolig på svensk. Jeg sier at barna våre, de kommer til å le mye de. Mener at jeg er så morsom at verden ikke vet hva de egentlig går glipp av. Han mener jeg bare er et snev tilbakestående. Det synes jeg er helt greit, for det er jeg nok om vi bare dykker dypt nok. Men det er fint, så lenge jeg kan le av alt. Når han ler, kiler det i magen. Helt innerst under ribbeina. 
Skyene faller ned i hodet vårt og blir til snø. Vi og førti andre håpefulle krangler om en leilighet med sjarm. En overpriset førti kvadrat jeg sier jeg gråter om vi får. “Her kan jeg bo til jeg dør,” sier jeg. “Selv om gulvet er skeivt.”
Nå skal det liksom være lett å være meg. Nå skal ikke verden lenger stå på hodet. Men den gjør det. Den gjør det selv om jeg står på hendene.
Han holder boka mi i hånda, og sier han vil gråte. Pappaen hans sier også det: “Eg er så stolt av deg,” sier han, på den milde egersundsdialekten som minner meg om sølepyttene vi besøkte i oktober. På vinden som river i hustaket. Og bokhylla mi blir en bokhylle med flere ord, og flere titler. Og min tittel. Min tittel står der mellom Gunnar Ardelius og Kjersti Annesdatter Skomsvold. Det er ikke alfabetisk. Det er sortert etter hjertet.
Moddi synger, og jeg tenker på fjæra og hus og måkene som flyr i motvind. Pappa ringer og sier han har sendt nordlyset helt til oslo for meg, men det er overskyet her, og alt jeg ser er lyset fra gata som gjør skyene unaturlig lyse. Når natten kommer, faller mørket ned mellom sengesprekken.
Alle dagene er annerledes, og jeg klarer ikke å løfte blikket å se framover. Det er her jeg skal være nå. Det er her jeg hører hjemme.
Han har fått trykk-koker til jul. Jeg aner ikke hva den gjør, men vi spiser god pizza. Han kjøper iskremmaskin noen dager senere og bestemmer at han vil lage en ny iskrem hver helg.
Han begynner med å lage lakris-is, som ser akkurat ut som den lakrisisen jeg liker, og den smaker godt. Ikke bedre. Men godt. Han har nesten flyttet inn på kjøkkenet. Jeg må komme å bo der vedsiden av kjøleskapet i en pappeske som jeg har klippet vinduer i.
Pappa sender meg tørrfisk i posten, og jeg åpner konvolutten og det lukter nord-norge. Avisen skriver at jeg en dag skal flytte hjem igjen. “Er det sant?” spør han. “Nei, det er ikke sant,” svarer jeg. “Vi er jo bymennesker.” Jeg kan lukte havet om jeg lukker øynene lenge nok. “Du kommer nok til å flytte hjem en dag,” sier pappa og er sikker i stemmen. Det er første juledag, og det blir aldri lyst. Vi kjører bil helt ut til kanten av havet for å se på bølgene. Ingen kan forstå det. Men det er noe trygt med å sitte i bilen med pappa når stormen skal rave rundt oss. De ler når jeg sier det, men jeg sier det fordi det er sant. Fordi det er pappa. Ingen er som pappa.
“Du vil nok flytte hjem en dag,” sier han. “Du kommer til å savne stillheten.” sier han.
Oslo. En lastebil som rygger inn i bakgården. En jente som hyler fra en blokk. Høyheltesko som klikker mot asfalten.
Man venner seg til alt, om man bare har det godt.
Bilde tatt av Ola Martin Fjeld.
Vi løper hjem gjennom natten. Ler. Han lukter øl og spør om vi skal kjøpe noe å spise. Jeg bestiller og glemmer hva jeg har bestilt. Bak oss ligger brosteinen og bakgården og champagnekorken som ble skutt opp til himmels. Vi sovner og drømmer oss bort. Våkner, og det er morgen.
“Hvorfor sover du med joggebuksa på?” spør jeg. “Itilfelle jeg ville jogge meg en tur i natt,” svarer han.
Under dynen er vi begge borte fra verden. Vi snakker om ting som ennå ikke er, men som vi ønsker. Det kiler i magen når han ler av noe jeg sier. Jeg husker novellen han skrev til meg kort tid etter at vi ble sammen. Om stiger og feromoner og det å klatre i stiger for å samle kyss. Ingen er så heldig som jeg er akkurat nå. Ingen!
Foto:Olamartinfjeld.
Siden jeg ikke liker noe som helst mat, bestemmer vi oss for å finne en løsning på det. Mest fordi jeg han sier at vi kan ikke få barn om jeg bare spiser pølser. Og sukker. Og nugatti på brødskiva.
“Jeg spiser fiskeboller også,” sier jeg snurt.
Han hever på det ene brynet, og jeg vet det ikke er godt nok. Jeg må spise ordentlig mat, og jeg må spise grønnsaker. Jeg skylder på foreldrene mine. Det er ikke min skyld at de oppdro meg som en bortskjemt unge. For hvis jeg ikke likte maten som ble servert, fikk jeg pølse og spagetti. Uten skinn på pølsa. Selv skinnløse pølser nektet jeg å spise vedmindre de ble skrellet.
“Hva når du får deg kjæreste og dere skal gå på restaurant sammen?” sa mamma, mens hun lot kniven gli gjennom pølsa. Jeg syntes hun var kjempe dum hver gang hun sa det- Hvordan kunne hun si noe sånt? Skjønte hun ingenting?
“Da får han skrelle pølsene mine!” Sa jeg bestemt. Påståelig. Ja, for hva skulle han ellers gjort. Og hvorfor var vi på restaurant å bestilte pølser? Det lurte jeg alltid på.
“Ja, det gleder jeg meg til å se…” sa hun da. Hver gang. Like sikkert om at de “satt ett rødt kryss i taket,” om jeg smakte på noe nytt.
Mormor ertet meg med at jeg måtte komme hjem til henne å spise mølja. Mølja! Flatbrød i vann, med torsk, lever og rogn. Nei takk.
“Vi kan skrive en liste over ny mat jeg må smake på?” foreslår jeg. Han er enig. Vi lager en liste. “Operasjon matprosjekt,” i store, tjukke bokstaver. Jeg smaker på fiskekaker og blomkålsuppe og elggryte, og vi er godt igang inntil pcn kræsjer og lista forsvinner i det svarte hullet sammen med åttetusen kroner og noen lodotter.
“Vi kan jo bare lage en ny liste,” sier han, mens han plukker av paprikaen på pizzaen min.
“Mhm,” sier jeg. “I morgen kanskje.”
“Kan du kjøpe meg en limstift?”
“Hvor kjøper jeg det?”
“På en bokbutikk kanskje?”
“Da skal jeg dra til bokhandelen i Kabul. Dette kan ta noen dager…”
“Det var veldig snilt. Da sees vi.”
Det er over et halvt år til vi skal gifte oss, og jeg velger meg noen forlovere. Ikke mindre enn åtte stykker. Jeg kan jo ikke bare velge en, når det er så mange vakre jenter å velge mellom. Vi gråter og klemmer, og jeg ringer mamma for å diskutere brudekjolen. Mamma og tante eide en systue da jeg var liten, og det er en selvfølge at de skal sy brudekjolen min. De reiser med fly til Oslo, og vi setter oss på en kafe for å skisse. Vi kan ikke skisse hjemme, for der er han, og dette er jo hemmelig. Vi bestiller lokaler og brudekake og vielselokale. Vi bestiller invitasjoner og lager bordpynt og bretter hundre origamifugler.
Vi legger inn bud på tre leiligheter som vi elsker, men er ikke i nærheten av å få noen av dem. Vi snakker om penger og blir nesten uvenner. Men det går bra, for han lager meg joikakaker og da kan jeg jo ikke være sint, for det er noe av det beste jeg vet. Selv etter å ha sett helstrøm som forklarer at boksmat er MUK. Selv om det er søte små reinsdyr kvernet om til små runde baller.
Mannen i hjertet mitt har hoppet ut. Jeg tror jeg tråkket på ham en gang i august da jeg skulle på butikken for å kjøpe lakrisis.
“Visste du at ozonlaget snart er helt friskt?”
“Er det sant?”
“Ja…”
“Og at det ikke er like mange tenåringer som blir gravide nå til dags som før,”
“Hvor får du dette fra?”
“Fra det store internettet…”
“Det er stort det der,”
“Veldig stort…”
Vi har ferie. Vi har tømt hele boden og kastet omtrent alt som var der inne. Han skal ta vare på alt. Jeg synes at det er helt unødvendig.
“Jeg trenger fem lydkabler,” mener han.
“Til hva?” Spør jeg.
Det kan han ikke svare på. Han kan heller ikke svare på hvorfor han trenger bruksanvisningen på ting vi ikke lenger eier og duppeditter jeg ikke helt vet hva er. Jeg sier at hadde det ikke vært for meg hadde man ikke kunne lukket opp døren engang. Moren hans er akkurat lik. Hun har spurt oss mer enn åtte ganger om hun kan kaste de VHSene som står nede i kjelleren og samler støv. Ja, har guttene sagt. Men likevel står de der. På rad og rekke. Jeg sier han har kanskje litt av henne i seg, han sier han har nok det.
Jeg får helt dilla på lakrisis og vil spise det hele tiden. Vil spise det midt på natten. Jeg våkner og han prater i søvne:
“Få bort hestene,” roper han, og påstår neste dag at han aldri har drømt om hester, men at han har drømt at han fikk ei flue inn mellom den ene tanna som han absolutt ikke fikk ut.
Det er varmt og Aksel Hennie pisser bak et tre i bakgården til den dominikanskekirke da jeg går for å droppe klær i fretexcontaineren. Jeg blir satt ut og vil si at jeg elsker ham i “I et speil i en gåte,” selv om jeg kanskje er den eneste som så den.
Men jeg er glad jeg ikke sa det, for det kan da umulig være et komplimang.
